Dette er en Fortelling fra Okkupasjonen i Norge 9 april 1940.
Fortellingen er skrevet av ;Ragnar W.Otgard.- og jeg skriver den rett av etter boken.
                                          1.

          PETER SKAU VÅKNET fordi han frøs.Det tynne ullteppet var 
glidd av,og den bare ryggen kjentes stiv og iskald.Han dro teppet 
på plass,vred seg over på den andre siden og forsøkte å sove videre.Men det tok tid før han fikk varme i kroppen igjen.
    Han ble liggende og vri seg og stirre ut i det bekmørke rommet,
lyttet til suset i trærne utenfor og forsøkte å finne igjen gleden fra
gårsdagen over at han skulle tilbringe noen fine dager her i stedet 
for inne i byen.Det lyktes ikke.Han ble bare mer våken og ergret seg over det.
   Han famlet ut i mørket og fant fyrstikkesken på bordet ved siden av køya.To ganger rispet han av brente fyrstikker,før en gul og osende flamme kastet en skjelvende oval ut i det panelkledde rommet.Armbåndsuret viste to minutter over fire.Han blåste ut flammen og kastet seg bakover igjen.Det var ingen tid å stå opp på
En attenåring trenger mye søvn,og han hadde ferie.
   Men søvnen kom ikke.Minuttene gikk,og han ble liggende og stirre på den motsatte veggen der en rektangulær firkant langsomt skar seg ut av mørket og ble til et vindu.Nesten umerkelig ble det lysere. - Da smalt det!Eksplosjonen var så voldsom at hytta ristet og tett støv drysset ned fra taket.Så,kom det neste smellet,nesten som et 
drønnende ekko av det første,og han hev seg ut på gulvet med et 
hikst og karret vilt etter fyrstikkesken.
  Tordenvær er det ikke,tenkte han skremt,det lager eet helt annet smell,men Herregud,hva er det da? 
Redselen harvet gjennom ham,og hånden skalv da han endelig fant 
fyrstikkesken og fikk tent stearinlyset.
  Da smalt det igjen.denne gangen var det et lavere og mer avkortet
smell,så fulgte en hel serie som fikk vindusglasset til å vibrere og 
gulvplankene til å skjelve under føttene hans.Han famlet til seg klærene på stolen,dro på seg strømper og bukse og slet med den tykke genseren.En ny eksplosjon rev nesten taket av hytta 
Et bilde falt ned av veggen og ble knust,den lille stearinflammen 
dro seg ut i en strek og var nær ved å slukne,og fra taket drysset 
det ned skyer av sagflis som nesten blindet ham og fikk ham til å 
hive etter pusten.Han spyttet og freste og tørket øynene og de våte 
kinnene og dro seg vekk fra det lekke taket.
       Noen skyter,tenkte han forvirret,skyterb med kanoner,noen
 annen forklaring er ikke mullig.Men hvem?Og hvorfor? 
Så fulgte en ny serie av de korte,harde knallene som måtte komme 
et annet sted ifra,innimellom hørte han tyngre,dumpe drønn . 
Han dro på seg den korte storruttete blusen,stakk føttene i skoene 
og åpnet døren forsiktig på klem.Smellene lød skarpere og kraftigere  nå,og i sør så han en svak lysning mot den mørke himmelen .Nølende gikk han ut.Fuktig ,iskald sjørøyk drev mot ham 
og trær og nakne knauser var smeltet sammen til en gråsvart 
masse med flimrende konturer.
 Så kom en ny,voldsom eksplosjon,og automatisk hev han seg ned og dekket hodet med hendene.Kanskje er det brann i et ammunisjonslager,tenkte han skremt,men da skulle vel alt ha gått 
i luften på en gang?Han forstod ingenting, ante bare at noe forferdelig var under utvikling,men ingenting falt ned rundt ham 
bare luftrykket var nådd frem.   
  Etter en stund reiste han seg og gikk nølende ut av den lille senkningen der hytta lå,og dro seg skrittvis ut i åpent terreng.Den magre vegetasjonen ble skiftet ut med nakent og forblåst fjell , og 
lysningen over Drøbak i sør ble større og mer flimrende.Til slutt 
hadde han byen og fjorden liggende dypt under seg.  
Det som skjedde,var knapt til å beskrive.Han gned seg i øynene og strøk seg over ansiktet med en skjelvende hånd.Et langt,gråglin-
sende skip i full brann gled sakte inn i sundet mellom Oscarsborg 
og Drøbak,og i lysglimtene fra kanonene og fra flammehavet så han  omrissene av enda et par skip lenger ute.Hva var det som gikk for seg ?Var det krig?Det var et ord han kjente fra historiebøkene.Noe
som hadde skjedd -- ikke noe som skjedde.
  En ny serie intens skyting drev nesten pusten ut av ham.Fra det
brennende skipet så han hissig ildgiving i alle retninger,og ilden  ble
besvart fra Oscarsborg,Kopås og Husvik.Steder han kjente fra varme sommerdager under en stille,gul sol.
   Skremt og forvirret seg han ned på det knudrete berget og betraktet skuespillet med øyne som nesten ikke blunket.Langsomt
gled det veldige skipet nærmere.Flammene ble gulere,og eksplos-
jonene ombord kastet blåhvite striper ut i det blasse,fargeløse morgenlyset.Hele midtskipet stod i brann,og det undret ham at det fortsatt var levende menesker  ombord som kunne betjene kanon-
ene.To nye smell lød fra skipet,kraftigere enn noen tidligere,og en ,
gigantisk,gul ildsøyle skjøt i været som en rakett.Lufttrykket var så voldsomt athan ble presset bakover,og pusten ble slått ut av ham.
Etter det fulgte en tyng stillhet der bare knitringen fra flammehavet
hørtes.Men fortsatt seg skipet fremover,bare farten avtok,og lang -
somt la det seg over på siden.
  Ferdig,tenkte han,og det må vel også meneskene ombord også være.De blir stekt levende.Bare spredte smell overdøvet knitringen 
nå,og de kom alle fra skipet.
 Halvt i trance strøk han en tett lugg vekk fra øynene idet et veldig
anker begynte å gli ut av klysset.Først langsomt og nølende,så økte 
det brådt farten og forvant i dypet under en skjerm av hvit skum.
Den tynge ankerkjettingen raste ut med en skarp,kvernende lyd som lød uhyggelig i den plutselige stillheten.Dramaet som ble utspilt,fikk ham til å svette i den iskalde morgenen.
 Langsomt ble det lysere.Den skittengrå hinnen under himmelen ble
tynn og gjennomsiktig og gav dramaet enda større effekt.Det brennende skipet i alt det grå,var som en fargesprakende solnedgang under et svart og veldig røykteppe.
Han stirret til det verket i øynene.
 Rundt om drev vrakrester etter eksplosjonen sammen med isflak
og knuste livbåter.Det fortalte ham om alvoret.
Mulighetene for å bli berget måtte være minimale.De to siste eksplosjonene måtte også ha sprengt hull på oljetankene ombord,
for svart , tykk olje fosset ut av det dødsdømte skipet og la seg rundt det som en matte.
  Nå så han de første stupe over rekka.De så ynkelig små ut på avstand. --men det var menesker,menesker som ham selv,som ville leve.Hurtig kom det flere til,det ble etterhvert trangt ved rekka,og
måten de hev seg overbord på,fortalte ham om panikk.Han kjente 
den nesten selv, for han visste at vannet lå på omkring null grader 
og var iskaldt.Det var nesten umulig å overleve i en slik temperatur.Han trakk pusten i dype drag og begrep ingenting av det forferdelige han så.Hvorfor skjedde det?Var det krig,og hvem var i så fall fienden?Han visste at engelskmennene hadde vist sterk 
interesse ,for Norge de siste månedene,og at tyskerne hadde hærtatt Østerrike,Tjekkoslovakia og Polen.
Var skipet tysk?Eller var det engelsk?Flagget akter fortalte ham ingenting.Det hang ned som en svart klut og var ikke til å tyde.
 Den kalde , fuktige morgenluften la seg som en klam hånd over ansiktet og klærene hans,likevel dro han ned glidelåsen i blusen og halte i genseren for å bli avkjølt.Det dampet av ham.
  Da gikk skuespillet inn i sin kanskje forferdeligste fase.
 Oljehinnen tok fyr ! Med et brøl sto hele sundet i flammer,og rødgule ildtunger slikket i høyde med pansertårnet,og over dette 
infernoet la den tykke, kvelende røyken seg som et veldig,ullent 
teppe.Det ble natt på nytt ,men en natt opplyst av kokhet,brennede olje,og av menesker som brant som fakler.
Mavesekken snørte seg sammen,og kvalmen veltet opp i ham.
Øynene rant fulle av vann,og halvtblindet famlet han i lommene etter lommetørkle og ga seg til å tørke ansiktet.
    Så dempet de voldsomme flammene seg et øyeblikk,brølet sank til en  hes knitring,og han hørte skrikene.De var nesten verre enn 
alt annet,og i et glimt slo det ham at noen altså hadde overlevd så langt.Det var ingen rop om hjelp han hørte,men redselskrik,ukontrol
lerte hyl fra menesker som var redde for å dø.De skingrende 
hvinene smertet ham som piskeslag.
Men skrikene varte bare noen få sekunder,så brølte flammene opp igjen og overdøvet alt.Nye tonn av svart,stinkende olje veltet ut av skipet,som fortsatt holdt seg flytende og i sig.Men slagsiden var blitt større.Babord side lå nesten under vann.
  Så måtte ankeret ha fått tak.Det forbrente skipet stoppet opp og begynte å dreie rundt.Det kom klar av flammehavet og det svarte 
røykteppet,og han så til sin skrekk og undring at det fortsatt var 
tett av folk ombord.Soldater tenkte han.Soldater som er på vei for 
å hærta Norge.Nå brenner de levende opp istedet ,eller drukner.
Men han følte ingen glede ved det.For ham var de menesker,ikke 
fiender.Han kjente istedet den brennende ilden svi sin egen kropp,og det iskalde vannet lamme hver muskel.Ombord veltet folkene seg over rekkai et tett,mørkt belte,og etter hvert som slag-
siden ble større,bare skled de ut i vannet.Også en livbåt så han bli låret -- den eneste -- og en håndfull soldater rodde vekk fra skipet
omkapp med flammene som skjøt ut fra skipssiden som torpedoer.
 Men fremdelles var der folk ombord,og skipet fortsatte å tørne.
Uendelig sakte veltet det helt rundt,en mørk bunn skjøt i været,og
to veldige propeller pekte mot den grå himmelen.Blanke og skin-
nende reflekterte de lyset fra den brennende sjøen.En liten flokk
soldater hang fortsatt fast i skipet.Noen klamret seg til roret,andre
til propellene.Mange satt på selve kjølen.Så begynnte akterenden å
heve seg langsomt i været.
 Han trakk pusten i korte snapp.Skipet var på vei ned ! De som befant seg ombord,ville bli dratt med i suget !
 Akterenden hevet seg og sto stadigt mer og mer loddrett.Det var 
som å se et veldig tårn stikke opp fra den brennende havflaten.Og 
nå fikk han se flagget.Den mørke kluten hang skrått ned,og han så et kors i midten av den,et underlig kors med haker.Han hadde sett 
det mangfoldige ganger i ukebladene de siste månedene, og visste at det ble kalt hakekors.Skipet var tysk !
Opplysningen forandret ingenting på den sinnsstemningen han var i.
Tyske eller engelske,de var alle mennesker.Men hva skulle de her i landet?På veggen hjemme hadde han et bilde som han hadde klipt
ut av Oslo Illustrerte,som visste en samling tyske fly.Jagersquadronen "Horst Wessel" ble den kalt.Men den var beregnet til forsvar,hadde en eller annen tysk leder uttalt.
Tyskeland ønsket ikke krig ! Tyskeland var en fredselskende nasjon
Forvirringen raste i ham.
Skipet dypt under ham stod nå omtrent rett opp og ned i sjøen,og 
fortsatt rant det ut tykk,svart olje.Bare få kunne ha overlevd  det han hadde vært øyenvitne til.Kanskje de som hadde hoppet først
og hadde kraftig fysikk og god kondisjon.Sjøen rundt  brant i strimer med gulaktige flammer med hissige røde glimt innimellom.
Røyken som veltet ut var svart som sot.Da gled en ned fra vraket
og rett ned i  de slikkende flammene.Kanskje mistet han taket.Flere fulgte.Noen havnet i de svarte flekkene med klart vann,men heten rundt måtte være forferdelige.Flekkene skrumpet også inn med 
uhyggelig fart.Snart var bare en mann igjen på akterenden.Han 
klamret seg først fast i rekka,siden til flaggstangen.Så begynnte
det veldige skipet å gå ned. Kanskje var tusener allerede døde.Han 
visste ikke,for de var en mass,en gruppe.Nå sto det en eneste igjen
ombord,og skipet stod loddrett i sjøen.Hekken med flaggstangen var det siste som ville gå under.Ved å stå der kunne han forlenge 
livet med noen få sekunder.
Han fornemmet med en frysning hva det ville si å dø når man er ung og sterk.En druknende griper etter et halmstrå,hadde han en gang
lest.Soldaten krøp mot det punktet som lå lengst vekk fra den brennende havflaten --lengst vekk fra døden.Mannen var klart opplyst av det gnistrende flammehavet,armene klamret seg til den
smekre flaggstangen,som om det var der han ville finne redningen.
Den svarte,stinkende røyken drev forbi ham i bølger.
  Så gjorde skipet et siste rykk,en siste krampetrekning.I noen
sekunder stod det helt stille,så gled det rolig ned i dypet.
 Heten fra flammene fikk flagget til å slå et slag.
  Hakekorset levde.
Så forsvant også det,og en seig oljehinne ble skipets gravsten.